Det har Aristoteles sagt. Og det har han nok rett i.
Av og til, spesielt når jeg står i heisa på vei hjem fra jobb, må jeg klype meg selv i armen. - Kan dette være virkelig, tenker jeg ofte. Og jo, etter å ha pådratt meg blåmerker oppover hele armen innser jeg at, ja, det er nok det.
Målsetting har preget livet mitt helt siden den gang jeg skjønte at det gikk an å livnære seg ved å skrive. Det å sette seg mål har hjulpet meg å dele livet opp i perioder, og idet jeg tråkket over målstreken var det på tide å sette seg et nytt et.
Man kan si mye rart om amerikanere, men en ting skal de ha; den amerikanske drømmen. De har forstått det: Suksess og velstand er et resultat av hardt arbeid.
For tre måneder siden innså jeg at alt går an, bare man jobber hardt nok. Fra dagen jeg satte meg på flyet hjem til Norge og til i dag har jeg tatt et syvmilssteg, men jeg vil ikke sette meg ned å slappe av for det.
Derfor tar jeg fram kikkerten for å peke ut nye mål. Utenrikskorrespondanse er fortsatt det høythengende målet, og jeg skjønner mer og mer hvor viktig språkkyndighet er i dette yrket. Derfor skal jeg være flink i tiden fremover med å friske opp russisken, og kanskje til og med tysken. Engelsken er i boks, men hva med fransk? Stringer i Paris er ikke å forrakte. Eller sikte meg inn til presidentvalget i USA i 2012?
Savnet etter Australia blir bare større og større dess mer tid som går. Vil gjerne tilbake, men desverre er det lite muligheter for utenrikstjeneste der, i alle fall ikke så lenge det ikke skal skje noe ufattelig stort. Og jeg greier ikke helt å forestille meg hva som skal få en norsk avis til å sende en journalist til Australia for et år.
Eller jo.. Hvis Madeleine McCann skulle dukke opp på en farm i Far North Queensland, så kanskje.
Det er ikke muligheter det står på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
