Oppdag Lars Winnerbäck!

For kort tid siden ble Lars Winnerbäck kåret til årets mannlige artist i Sverige. I tillegg ble sangen "Om du lämnade mig nu" kåret til årets låt. Har du ikke hørt om mannen sier du? En tragedie sier jeg.

For ingen skriver sanger som Lasse. Og ingen har en så krisp (Som Jan Fredrik ville ha sagt), øm og behagelig stemme som denne svensken.

For når Lasse synger: "Jag skulle sitta på ett tåg mot Paris och låta Stockholm va" til Miss Li, da er ikke mange øyekroker tørre. Vakkert, vakkert, vakkert.

Visesangeren viser høy kvalitet i sine sangtekster.

Jag har vandrat som en vilsen stenstaty. Jag har vart på rymmen utan någonstans att fly. Det här är slutet på resan och början på en ny. Med dig, med dig, med dig.

Topp 3 liste:
1. För dig
2. Om du lämnade mig nu
3. Du hade tid

Trainspotting

Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family.

Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed- interest mortgage repayments. Choose a starter home.

Choose your friends.

Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing sprit- crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pishing you last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself.

Choose your future. Choose life... But why would I want to do a thing like that?

Advance Australia Fair

I morgen skal det synges "Our land abounds in nature's gifts of beauty rich and rare...".

Da feirer nemlig Australia sin nasjonaldag, og den skal også markeres her i Norge. På puben Shamrock nede i gata er det nemlig Aussie night!

Nå er det snart godnattogsovgodt for min del.. Ikke bare tidlig, men grytidligvakt i morgen.

Det andre hjemlandet

Hvordan kunne to år gå så fort?

Det er ikke lenge siden jeg, Therese og Henning lempet koffertene ut av taxien i Toowong. Den første uforglemmelige uka på gulvet med visninger annenhver dag. Det råtne huset like ved Toowong Village, og så tilslutt; det herlige huset i Red Hill.

Det er med tungt hjerte jeg innser at den tiden aldri vil komme tilbake.

Et av minnene som har lagt seg på husk er når jeg og Lisa landet i Brissy etter to uker på loffen i Singapore, Indonesia og Malaysia. Over skyene var himmelen som alltid blå. Da airbusen brøt gjennom skylaget hadde morgen akkurat kommet til byen. Solen gjorde morgengymnastikk i Stillehavet.

I saw a land where no-man had to fight
Waking in your dawn I saw you crying in the morning light
Lying where the falcons fly
They twist and turn all in your air-blue sky

Det var akkurat da jeg fikk følelsen jeg ikke kan glemme. For da hjulene dumpet i bakken på Brisbane international airport kom jeg hjem.

Et land så vennlig, så fint og så ufattelig lett å bli glad i.

Siden ting ikke gikk slik som jeg trodde, er jeg livredd for å glemme de to årene i mitt liv jeg setter umåtelig stor pris på. Derfor kommer det nok et og annet gråtkvalt innlegg her fra tid til anne, bare for å gi minnene smøring ;)

Akkurat i dag glemmer jeg ikke da Lise var tysk turist på en den aller første kvelden ute. På Victory var hun som en stor, tysk grand prix hit! Det fine campusområdet på St. Lucia er også høyt savnet om dagen. De store dammene, palmene, de flotte bygningene som utstrålte intelligens og ikke minst umberto-pizzaen, kakaoen på Merlo's og sushi-rollen med laks. I et og annet insane øyeblikk savner man også international journalism-forelesningen, den hengslete Rod Kirkpatrick, det råtne journalism-bygget og den fulle 407 Rocketen.

Men bare fordi man var i Australia og fordi livet var bekymringsløst.

Savne-lista vil aldri bli lang nok og vil alltid bli revidert.
- Teltturen til Fraser Island
- Den blå Ford Laseren
- Det lange 17.mai toget
- South Bank
- Leiligheta i Margratet St.
- Fyllekebaben i Edward St.
- Vanilla slice
- Down under bar
- Helgeturene til Surfers, Straddie, Noosa og Marcoola
- Banana og mango-smoothien på Oasis juicebarn i Queen St.
- Botanical gardens
- Regnværet og det gode reisefølget til Cairns
- Sanden på Whitehaven beach

For en dag var den lange reisen plutselig slutt. Kofferten var pakket. Det to år lange livet var solgt, kastet eller gitt bort. Tilbake til fedrelandet.

Etter en avsluttende middag på Nando's gikk turen til hotellet. Ikke lenge etter gikk taxien til flyplassen.

Flyet tok av, men jeg passet på å se meg tilbake.

Desperate housewife

Jeg; en desperat husmor?

Nei, langt derifra.

Men helga har likevel gått med på et maraton av Desperate housewifves. Lastet ned sesong tre, og så langt som USA har kommet i sesong fire. Gled dere husmødre! Sesong fire er knall:)


I 10ende episode av sesong fire blir det desverre litt for mye action rundt en av mine favorittkarakterer, gamlemor Ida Greenberg. Den gode nyheten er at grinebiteren Miss McCluskey lever i beste velgående;)


I morgen skal jeg ut på oppdrag med VGTV. Det er alltid gøy:) Og på ettermiddag kommer Siri og Kalle på besøk fra Sverige!

Nomaden

Noen samler på frimerker. Jeg samler på adresser.

Det begynte på ingen gateadresse, 6392 Vikebukt (den gang 6384). Så gikk turen til Larsgårdsalleen 78, deretter til Kolvikbakken 8. Historisk adresse forresten. Hvem glemmer vel da alle de stygge mennene på Mølla ble invitert til nachspiel der (Bør legge til at vi hadde flyttet derifra for et halvt år siden.. mohaha).

Etter det ble det Fjellgata.. Og vet du? Jeg har glemt nummeret. Var det 20? Nei? Ikke?

I Tigerstaden del 1 var adressen litterær. Wesselsgate 6.

I Australia fikk nomadelivet virkelig en opptur. I 29 Enogerra Terrace, 4059 Red Hill fikk jeg huset jeg ville bo i. I 2504/212 Margaret St var livet godt. I 1701(?)/21 Mary St bodde jeg bare noen måneder.

Deretter gikk turen til Hamar og til Lars Skrefsrudsgate 4. På Lillehammer var adressa Fagstadveien 10a.

Nå skal nomadelivet legges i grus en gang for alle. I Fagerheimgata.

Hvor mange flyttinger? 1-2-3....11...

Mysteriet Madeleine

I morgen sender NRK BBCs dokumentarfilm om forsvinningsgåten som har opptatt en hel verden (i alle fall den vestlige) siden den fire år gamle lysluggen forvant 6.mai i fjor. Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i kriminalsaker, men denne saken har noe helt eget ved seg.

Tvilen.

Da foreldrene Kate og Gerry ble mistenkt for å ha drept og dumpet datteren skjønte jeg at noe var riv ruskende galt. For det går bare ikke an. Det strider mot alle menneskelige prinsipp og instinkt.

Flere har drept barna sine. Noen med vilje, andre ikke. Men det å drepe datteren sin, for så å dumpe henne på havet (ifølge portugisisk politi), og deretter sette igang en internasjonal huskestue med store kampanjer og innsamlingsaksjoner.

Nei.

Viser det seg at ekteparet McCann står bak forsvinningen gir jeg opp menneskeheten.

Men hva har skjedd? Tusen teorier har blitt presentert. Sigøynerkvinner. Afrikanske huleboere. Pedofiliringer. Madeleine McCann forvant fra leiligheten i Praia da Luz mens foreldrene spiste middag på en restaurant like ved. Hvem tar seg inn i en leilighet i en fredelig ferieby hvor tre små barn ligger å sover for å så å stjele det ene? Hvem gjør noe slikt? Er det ikke alt for vågalt.

Derfor skjønner jeg dem som er usikker på om McCanns-foreldrene har rent mel i posen. Likevel nekter jeg å tro det. Det går bare ikke an.

Friday playlist

I den musikalske delen av sofaen er en lang, hard arbeidsuke med en ekstrem bratt læringskurve over.

* Rolling Stones - Angie
* Oh Laura - Release me
* Postgirobygget - Tidløs
* Lars Winnerbäck - Om du lämnade mig nu
* My Chemical Romance - I don't love you
* Pink Floyd - Comfortably numb
* Bo Kaspers - En man du tyckte om
* John Williamsson - True blue
* REM - The great beyond
* Bruce Springsteen - You'll be coming down
* Lisa Ekdahl - Du sålde våra hjärtar

Alt et menneskene opplever gjennom et helt livsløp. Hør!

Hvem har ikke følt at man "pushing an elephant up the stairs"? Og får man den jævla elefanten opp trappa, så faller selvsagt alt i hodet på deg straks etterpå. ("Over my shoulder a piano fall").

Men etter at pianoet har falt og du har fått tørket av deg støvet og kastet krykkene, hva er vel ikke så bedre enn å kjenne at puslespillbrikkene begynner å falle på plass.

"I am an asphalt flower breaking free but you keep stopping me".

For alle har vel hatt noen ved sin side som man kanskje burde kastet på hodet og ut tre år før man selv ble kastet? Ingenting føles verre enn tiden rett etterpå.

"Jag har din smak i min mun. Jag hittar saker som du har glömt. En doft som hänger kvar i rummet som spår av dom svek som vi en gång gömt ".

Men så skjønner du at du står på bunnen. Det er ikke lenger mulig å grave seg lengre ned. Du har kommet til Kina.

Da finnes det bare en vei - oppover. Du kravler. Du sparker. Du banner. Du gråter.

"Jag ger vad jag har men du ger ingenting tillbaks. Jag lämnar dig här. Jag måste gå nu. Ja, jag lämnar dig här. För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du"

Du kjøper deg klatreutstyr. Dropper sikkerhetssele.

"Jeg skulle gjøre karriere. Jeg skulle opp ikke ned".

Også ville du gjerne "skinne som en stjerne på alle fester" - med et påklistret smil og en latter så høy at alle trodde du hadde det himmelsk.

Så innser du at spilt melk ikke er noe å gråte over.

"So take your gloves and get out. I'll be off to find an other way"


Men...

"Are you really disapearing?"

Et og et halvt år senere

Eksilet er slutt og reisen var over. Derfor passet det å skifte bloggtittel. Uten bindestrek smaker... blyant. Det viste seg at livet skulle ta en helt annen retning enn den stien jeg brukte alle kreftene å tråkke opp. Noen ganger tar livet uante veier. Det må man rekne med. Likevel er man skjelden forberedt.

Uansett. Stua er lys, trikken er et steinkast unna, drømmejobben er sikret og livet er som en 25 eller kanskje til og med 40 watts lyspære.

Dagen tror jeg vil bli husket lenge. Plutselig dukket det opp et lik under et blomsterbed. Da kokte det. Så dukket det opp et lik til. Da boblet det over. Så fant politiet ut at det bare var ett lik. Men herrejemeni så moro. En kynisk journalisthjerne gleder seg over andres ulykke. Adrenalinet skyter i været så snart tipstelefonen begynner å gløde.

Det er her det skjer. I en redaksjon hvor alt som skjer i hele verden blir overvåket. Fingrene er kjappe, hodene klare og talentene er mange.

Står man ved målet, angrer man ikke reisens møye og besvær.