Hvordan kunne to år gå så fort?
Det er ikke lenge siden jeg, Therese og Henning lempet koffertene ut av taxien i Toowong. Den første uforglemmelige uka på gulvet med visninger annenhver dag. Det råtne huset like ved Toowong Village, og så tilslutt; det herlige huset i Red Hill.
Det er med tungt hjerte jeg innser at den tiden aldri vil komme tilbake.
Et av minnene som har lagt seg på husk er når jeg og Lisa landet i Brissy etter to uker på loffen i Singapore, Indonesia og Malaysia. Over skyene var himmelen som alltid blå. Da airbusen brøt gjennom skylaget hadde morgen akkurat kommet til byen. Solen gjorde morgengymnastikk i Stillehavet.
I saw a land where no-man had to fight
Waking in your dawn I saw you crying in the morning light
Lying where the falcons fly
They twist and turn all in your air-blue sky
Det var akkurat da jeg fikk følelsen jeg ikke kan glemme. For da hjulene dumpet i bakken på Brisbane international airport kom jeg hjem.
Et land så vennlig, så fint og så ufattelig lett å bli glad i.
Siden ting ikke gikk slik som jeg trodde, er jeg livredd for å glemme de to årene i mitt liv jeg setter umåtelig stor pris på. Derfor kommer det nok et og annet gråtkvalt innlegg her fra tid til anne, bare for å gi minnene smøring ;)
Akkurat i dag glemmer jeg ikke da Lise var tysk turist på en den aller første kvelden ute. På Victory var hun som en stor, tysk grand prix hit! Det fine campusområdet på St. Lucia er også høyt savnet om dagen. De store dammene, palmene, de flotte bygningene som utstrålte intelligens og ikke minst umberto-pizzaen, kakaoen på Merlo's og sushi-rollen med laks. I et og annet insane øyeblikk savner man også international journalism-forelesningen, den hengslete Rod Kirkpatrick, det råtne journalism-bygget og den fulle 407 Rocketen.
Men bare fordi man var i Australia og fordi livet var bekymringsløst.
Savne-lista vil aldri bli lang nok og vil alltid bli revidert.
- Teltturen til Fraser Island
- Den blå Ford Laseren
- Det lange 17.mai toget
- South Bank
- Leiligheta i Margratet St.
- Fyllekebaben i Edward St.
- Vanilla slice
- Down under bar
- Helgeturene til Surfers, Straddie, Noosa og Marcoola
- Banana og mango-smoothien på Oasis juicebarn i Queen St.
- Botanical gardens
- Regnværet og det gode reisefølget til Cairns
- Sanden på Whitehaven beach
For en dag var den lange reisen plutselig slutt. Kofferten var pakket. Det to år lange livet var solgt, kastet eller gitt bort. Tilbake til fedrelandet.
Etter en avsluttende middag på Nando's gikk turen til hotellet. Ikke lenge etter gikk taxien til flyplassen.
Flyet tok av, men jeg passet på å se meg tilbake.
Det er ikke lenge siden jeg, Therese og Henning lempet koffertene ut av taxien i Toowong. Den første uforglemmelige uka på gulvet med visninger annenhver dag. Det råtne huset like ved Toowong Village, og så tilslutt; det herlige huset i Red Hill.
Det er med tungt hjerte jeg innser at den tiden aldri vil komme tilbake.
Et av minnene som har lagt seg på husk er når jeg og Lisa landet i Brissy etter to uker på loffen i Singapore, Indonesia og Malaysia. Over skyene var himmelen som alltid blå. Da airbusen brøt gjennom skylaget hadde morgen akkurat kommet til byen. Solen gjorde morgengymnastikk i Stillehavet.
I saw a land where no-man had to fight
Waking in your dawn I saw you crying in the morning light
Lying where the falcons fly
They twist and turn all in your air-blue sky
Det var akkurat da jeg fikk følelsen jeg ikke kan glemme. For da hjulene dumpet i bakken på Brisbane international airport kom jeg hjem.
Et land så vennlig, så fint og så ufattelig lett å bli glad i.
Siden ting ikke gikk slik som jeg trodde, er jeg livredd for å glemme de to årene i mitt liv jeg setter umåtelig stor pris på. Derfor kommer det nok et og annet gråtkvalt innlegg her fra tid til anne, bare for å gi minnene smøring ;)
Akkurat i dag glemmer jeg ikke da Lise var tysk turist på en den aller første kvelden ute. På Victory var hun som en stor, tysk grand prix hit! Det fine campusområdet på St. Lucia er også høyt savnet om dagen. De store dammene, palmene, de flotte bygningene som utstrålte intelligens og ikke minst umberto-pizzaen, kakaoen på Merlo's og sushi-rollen med laks. I et og annet insane øyeblikk savner man også international journalism-forelesningen, den hengslete Rod Kirkpatrick, det råtne journalism-bygget og den fulle 407 Rocketen.
Men bare fordi man var i Australia og fordi livet var bekymringsløst.
Savne-lista vil aldri bli lang nok og vil alltid bli revidert.
- Teltturen til Fraser Island
- Den blå Ford Laseren
- Det lange 17.mai toget
- South Bank
- Leiligheta i Margratet St.
- Fyllekebaben i Edward St.
- Vanilla slice
- Down under bar
- Helgeturene til Surfers, Straddie, Noosa og Marcoola
- Banana og mango-smoothien på Oasis juicebarn i Queen St.
- Botanical gardens
- Regnværet og det gode reisefølget til Cairns
- Sanden på Whitehaven beach
For en dag var den lange reisen plutselig slutt. Kofferten var pakket. Det to år lange livet var solgt, kastet eller gitt bort. Tilbake til fedrelandet.
Etter en avsluttende middag på Nando's gikk turen til hotellet. Ikke lenge etter gikk taxien til flyplassen.
Flyet tok av, men jeg passet på å se meg tilbake.
2 kommentarer:
Sukk... Kjente virkelig suget i magen da jeg leste blogen din. For hvor ble tiden av? Og saa savnet jeg en historie om en klatremus som proevde a klatre opp en murstensvegg for saa aa legge seg til aa sove paa en solseng ved bassenget :) Og en soevnig jente som sovnet under bordet... Nei, det var en annen historie det! Savner en sorgenfri tid!
kjenner meg igjenn marianne!
Er faktisk utrolig tungt å tenke på at den tiden ikke kommer tilbake! så fine minner burde være mulig å vekke til live igjen... :) men, man får vel nye og likebrae minner senere.. sånn som når jeg reiser på tur om 6-7 dager!!! :D
kos og klem fra marianne s
Legg inn en kommentar