Å lete etter lik

Av og til lurer jeg på hva i huleste det er jeg driver med.

Mandag 14.april i Dalarna Sverige: Vi har nettopp råkjørt fra Arlanda for å rekke siste del av pressekonferansen i Borlänge. Jeg slipper min kollega av, og drar videre for å jakte på stedet der ti år gamle Engla ligger drept. Det eneste vi vet er at hun ligger på en øde skogsvei i Gästrikland. Jeg kjører, og de svenske skogene klynger seg bare tettere og tettere om meg.

Jeg nærmer meg Stjärnsund, der Engla bodde og der hun sist ble sett. Hun skulle bare sykle hjem fra fotballtreninga. Det var på en lørdag og det var første gang hun skulle få lov å sykle helt alene. Jeg ser fotballbana, og følger hennes siste reis. Passerer skolen og kursgården. Så begynner den intense og tette skogen som en tilfeldig forbipasserende bare skulle teste det nye kameraet sitt. Først tar han bilde av en syklende jente. Så; 55 sekunder senere, tar han bilde av en rød Saab.

Selv om jeg aldri har vært mørkredd, er det akkurat slik det føles å kjøre på tomme skogsveier for å lete etter åstedet - til tross for at det er midt på lyse dagen. Det er uten tvil noe av det mest gufne jeg noen gang har vært med på. Hele medie-Sverige leter denne dagen. Også journalister fra Norge sitter i bilen hele mandag og kjører på skogsveier i hele Gästrikland.

Vel hjemme, med saken litt på avstand tenker jeg hva det er som får oss til å gjøre dette. Det er som om vi lever i vår helt egen verden i blant, langt borte fra både politietterforskningen og den vanlige mann som sitter i hotell-baren da vi kommer igjen sent på kvelden etter å ha jobbet hele dagen.

Det var Expressen som fant åstedet først (faen ta dem), og resten av medie-Sverige (og -Norge) bannet høylytt. Målet er alltid å være først. I jaget etter å være best glemmer vi kanskje at det sitter en familie i Stjärnsund som har de tyngste dagene i sitt liv. Det som skjedde der denne lørdagen i april er utvilsomt alle foreldres store skrekk, og selv om jeg ikke har barn selv - får jeg en følelse av maktesløshet og redsel. Når det kan skje i den avsidesliggende bygda med bare 209 innbyggere kan det skje hvor som helst. Selv om moren ringte henne hvert tiende minutt klarte han å røve Engla fra moren.

Denne saken har gått veldig inn på meg, og intervjuet med en av morens næreste venninner dagen etter at Engla ble funnet er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Sorgen lå som en tung sky over hele bygda, og som journalist prøver vi så godt vi kan å formidle dette til våre lesere. I tilfellet Engla klarte jeg det ikke uansett hvor godt jeg prøvde - det var for sterkt og trist.

Vel hjemme fikk vi som var sendt ut tilbud om samtale med profesjonelle for å snakke om det vi hadde stått midt oppe i. Jeg takket nei, men det er fint å tenke på at vi har et støtteapparat klart hvis ting skal bli for tunge. I denne jobben ser, opplever og hører vi mange grusomme ting som offentligheten aldri får vite om.

Oppe i alt må vi huske at vi er vanlige mennesker som du, han og henne - og ikke laget av stål slik som journalister gjerne fremstår i blant.