Alt jeg ønsker meg til jul er:
* En løsmunnet politi i Scotland Yard
* At en like løsmunnet venn får jobb i PST
* At 2009 blir like bra som 2008
* At Farouk Abdulhak lever er forjævlig liv i Jemen
* At udugelige eks-kjærester får hjertet sitt knust i biter
Julenissen!? Jeg har vært snill ;)
13 november 2008
23 april 2008
SavnerAustraliaSavnerAustraliaSavnerAustralia
Noen ganger slår savnet meg rett i bakken. Rett og slett druser til meg. I dag ble jeg slått ned i Sofienbergparken (ironisk nok...) Da jeg lå der under solen som egentlig ikke varmet noe særlig (men jeg var uansett kledd i singlet og shorts) skjønte jeg at det var noe feil med gresset.
Det var rett og slett for grønt og for fuktig. Godt gress skal være en anelse svidd og knusktørt!
Jeg savner Brisbane! Jeg savner den kunstige stranda på Southbank! Jeg savner å kunne gå i thongs hele dagen! Jeg savner quiz-kveldene! Jeg savner huset i Red Hill! Jeg savner smoothien i Queen Street! Jeg savner å gå tur i Botanical Gardens! Jeg savner å finne en øde strand som er så fin at du nesten får lyst til å gråte! Jeg savner å dra på roadtrip! Jeg savner TimTams! Jeg savner å handle på Woolworths! Jeg savner å kjøpe brød på bakeriet ved siden av Woolworths! Jeg savner Stanley! Jeg savner friheten ved å ha 24h drive-in bottle shop! Jeg savner det merkelige horestrøket i Sydney (misforstå meg ikke)! Jeg savner flytte-Jacko! Jeg savner at folk bodde i garasjen vår stadig vekk! Jeg savner å se på Friends med Lenny! Jeg savner Deal og No Deal klokka halv seks! Jeg savner monster-verandaen i Enogerra Terrace! Jeg savner taxi-prisene! Jeg savner til og med alle de skumle dyrene (ja, faktisk til og med kakkerlakkene).
Jeg må tilbake - snart. Selv om det sikkert blir et antiklimaks så må jeg det. Jeg vil flytte dit. Hadde det ikke vært for jobben hadde jeg flyttet på dagen. Solgt alt jeg hadde - og satset alt på gode, gode, gode Australia.
Det var rett og slett for grønt og for fuktig. Godt gress skal være en anelse svidd og knusktørt!
Jeg savner Brisbane! Jeg savner den kunstige stranda på Southbank! Jeg savner å kunne gå i thongs hele dagen! Jeg savner quiz-kveldene! Jeg savner huset i Red Hill! Jeg savner smoothien i Queen Street! Jeg savner å gå tur i Botanical Gardens! Jeg savner å finne en øde strand som er så fin at du nesten får lyst til å gråte! Jeg savner å dra på roadtrip! Jeg savner TimTams! Jeg savner å handle på Woolworths! Jeg savner å kjøpe brød på bakeriet ved siden av Woolworths! Jeg savner Stanley! Jeg savner friheten ved å ha 24h drive-in bottle shop! Jeg savner det merkelige horestrøket i Sydney (misforstå meg ikke)! Jeg savner flytte-Jacko! Jeg savner at folk bodde i garasjen vår stadig vekk! Jeg savner å se på Friends med Lenny! Jeg savner Deal og No Deal klokka halv seks! Jeg savner monster-verandaen i Enogerra Terrace! Jeg savner taxi-prisene! Jeg savner til og med alle de skumle dyrene (ja, faktisk til og med kakkerlakkene).
Jeg må tilbake - snart. Selv om det sikkert blir et antiklimaks så må jeg det. Jeg vil flytte dit. Hadde det ikke vært for jobben hadde jeg flyttet på dagen. Solgt alt jeg hadde - og satset alt på gode, gode, gode Australia.
21 april 2008
Sooooooooooool
Det har blitt vår. Faktisk fantastisk å ha 06-vakt denne uka, for da er man ferdig 13.30. Rett ut i parken, legge seg rett ut og lese hvert eneste ord i VG. Da er livet jammen meg fint. Ikke så ille å tenke på at jeg har flyttet tilbake til Norge heller da.
Lukten av solkrem! Damn, endelig!
Lukten av solkrem! Damn, endelig!
19 april 2008
Å lete etter lik
Av og til lurer jeg på hva i huleste det er jeg driver med.
Mandag 14.april i Dalarna Sverige: Vi har nettopp råkjørt fra Arlanda for å rekke siste del av pressekonferansen i Borlänge. Jeg slipper min kollega av, og drar videre for å jakte på stedet der ti år gamle Engla ligger drept. Det eneste vi vet er at hun ligger på en øde skogsvei i Gästrikland. Jeg kjører, og de svenske skogene klynger seg bare tettere og tettere om meg.
Jeg nærmer meg Stjärnsund, der Engla bodde og der hun sist ble sett. Hun skulle bare sykle hjem fra fotballtreninga. Det var på en lørdag og det var første gang hun skulle få lov å sykle helt alene. Jeg ser fotballbana, og følger hennes siste reis. Passerer skolen og kursgården. Så begynner den intense og tette skogen som en tilfeldig forbipasserende bare skulle teste det nye kameraet sitt. Først tar han bilde av en syklende jente. Så; 55 sekunder senere, tar han bilde av en rød Saab.
Selv om jeg aldri har vært mørkredd, er det akkurat slik det føles å kjøre på tomme skogsveier for å lete etter åstedet - til tross for at det er midt på lyse dagen. Det er uten tvil noe av det mest gufne jeg noen gang har vært med på. Hele medie-Sverige leter denne dagen. Også journalister fra Norge sitter i bilen hele mandag og kjører på skogsveier i hele Gästrikland.
Vel hjemme, med saken litt på avstand tenker jeg hva det er som får oss til å gjøre dette. Det er som om vi lever i vår helt egen verden i blant, langt borte fra både politietterforskningen og den vanlige mann som sitter i hotell-baren da vi kommer igjen sent på kvelden etter å ha jobbet hele dagen.
Det var Expressen som fant åstedet først (faen ta dem), og resten av medie-Sverige (og -Norge) bannet høylytt. Målet er alltid å være først. I jaget etter å være best glemmer vi kanskje at det sitter en familie i Stjärnsund som har de tyngste dagene i sitt liv. Det som skjedde der denne lørdagen i april er utvilsomt alle foreldres store skrekk, og selv om jeg ikke har barn selv - får jeg en følelse av maktesløshet og redsel. Når det kan skje i den avsidesliggende bygda med bare 209 innbyggere kan det skje hvor som helst. Selv om moren ringte henne hvert tiende minutt klarte han å røve Engla fra moren.
Denne saken har gått veldig inn på meg, og intervjuet med en av morens næreste venninner dagen etter at Engla ble funnet er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Sorgen lå som en tung sky over hele bygda, og som journalist prøver vi så godt vi kan å formidle dette til våre lesere. I tilfellet Engla klarte jeg det ikke uansett hvor godt jeg prøvde - det var for sterkt og trist.
Vel hjemme fikk vi som var sendt ut tilbud om samtale med profesjonelle for å snakke om det vi hadde stått midt oppe i. Jeg takket nei, men det er fint å tenke på at vi har et støtteapparat klart hvis ting skal bli for tunge. I denne jobben ser, opplever og hører vi mange grusomme ting som offentligheten aldri får vite om.
Oppe i alt må vi huske at vi er vanlige mennesker som du, han og henne - og ikke laget av stål slik som journalister gjerne fremstår i blant.
Mandag 14.april i Dalarna Sverige: Vi har nettopp råkjørt fra Arlanda for å rekke siste del av pressekonferansen i Borlänge. Jeg slipper min kollega av, og drar videre for å jakte på stedet der ti år gamle Engla ligger drept. Det eneste vi vet er at hun ligger på en øde skogsvei i Gästrikland. Jeg kjører, og de svenske skogene klynger seg bare tettere og tettere om meg.
Jeg nærmer meg Stjärnsund, der Engla bodde og der hun sist ble sett. Hun skulle bare sykle hjem fra fotballtreninga. Det var på en lørdag og det var første gang hun skulle få lov å sykle helt alene. Jeg ser fotballbana, og følger hennes siste reis. Passerer skolen og kursgården. Så begynner den intense og tette skogen som en tilfeldig forbipasserende bare skulle teste det nye kameraet sitt. Først tar han bilde av en syklende jente. Så; 55 sekunder senere, tar han bilde av en rød Saab.
Selv om jeg aldri har vært mørkredd, er det akkurat slik det føles å kjøre på tomme skogsveier for å lete etter åstedet - til tross for at det er midt på lyse dagen. Det er uten tvil noe av det mest gufne jeg noen gang har vært med på. Hele medie-Sverige leter denne dagen. Også journalister fra Norge sitter i bilen hele mandag og kjører på skogsveier i hele Gästrikland.
Vel hjemme, med saken litt på avstand tenker jeg hva det er som får oss til å gjøre dette. Det er som om vi lever i vår helt egen verden i blant, langt borte fra både politietterforskningen og den vanlige mann som sitter i hotell-baren da vi kommer igjen sent på kvelden etter å ha jobbet hele dagen.
Det var Expressen som fant åstedet først (faen ta dem), og resten av medie-Sverige (og -Norge) bannet høylytt. Målet er alltid å være først. I jaget etter å være best glemmer vi kanskje at det sitter en familie i Stjärnsund som har de tyngste dagene i sitt liv. Det som skjedde der denne lørdagen i april er utvilsomt alle foreldres store skrekk, og selv om jeg ikke har barn selv - får jeg en følelse av maktesløshet og redsel. Når det kan skje i den avsidesliggende bygda med bare 209 innbyggere kan det skje hvor som helst. Selv om moren ringte henne hvert tiende minutt klarte han å røve Engla fra moren.
Denne saken har gått veldig inn på meg, og intervjuet med en av morens næreste venninner dagen etter at Engla ble funnet er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Sorgen lå som en tung sky over hele bygda, og som journalist prøver vi så godt vi kan å formidle dette til våre lesere. I tilfellet Engla klarte jeg det ikke uansett hvor godt jeg prøvde - det var for sterkt og trist.
Vel hjemme fikk vi som var sendt ut tilbud om samtale med profesjonelle for å snakke om det vi hadde stått midt oppe i. Jeg takket nei, men det er fint å tenke på at vi har et støtteapparat klart hvis ting skal bli for tunge. I denne jobben ser, opplever og hører vi mange grusomme ting som offentligheten aldri får vite om.
Oppe i alt må vi huske at vi er vanlige mennesker som du, han og henne - og ikke laget av stål slik som journalister gjerne fremstår i blant.
07 april 2008
Hit skal jeg
Før eller senere...
* Montenegro
* Sibir
* Zanzibar
* Tahiti
* Taiwan
* Fillippinene
* Bhutan
* Myanmar
* Jordan
* Oman
* Israel
* Afghanistan (om kanskje 40 år..)
* Maldivene
* Mauritus
* Christmas Island
* Påskeøya
* Bolivia
Med bindestrek
Krasj sykkel'n, knus champagneflaska å klistre salamien!
Midt på St.Olavsplass i Ålesund, like ved parkometersluker'n, fikk jeg fast vikariat i VG. Rett etter raset; rett før mitt livs kaldeste kveld.
Og om et par dager drar jeg kanskje tilbake til London. Samme uke som jobben er i boks har VG Nett over 3 mill unike bruker. Sykt, sykt, sykt! VG Nett - alltid først.
Glemte jeg å si at jeg elsker livet og den grønne bølga som jeg surfer på?
La meg aldri falle av brettet.
Throwing away all the rubbish was the smartest thing I ever did ;)
Midt på St.Olavsplass i Ålesund, like ved parkometersluker'n, fikk jeg fast vikariat i VG. Rett etter raset; rett før mitt livs kaldeste kveld.
Og om et par dager drar jeg kanskje tilbake til London. Samme uke som jobben er i boks har VG Nett over 3 mill unike bruker. Sykt, sykt, sykt! VG Nett - alltid først.
Glemte jeg å si at jeg elsker livet og den grønne bølga som jeg surfer på?
La meg aldri falle av brettet.
Throwing away all the rubbish was the smartest thing I ever did ;)
24 mars 2008
London baby
Etter fortjent kjeft av Joachim er det på tide å oppdatere bloggen. Sløve, sløve jente.
Påsken er snart over og jeg har verken spist kvikklunsj, appelsiner eller drukket kakao. Ei har jeg heller smørt ski, bannet over dårlig gli eller måttet blitt bært ned fra fjellet, drita full etter den tradisjonelle skjærtorsdagsfylla. Sistnevnte sak er jeg ganske stolt over at jeg har unngått i år:)
Med arbeid over hele fjøla avlyste jeg raskt hele påskeferien. Men så skjedde det ting i London, og grytidlig torsdag reiste jeg til den britiske hovedstaden for å dekke drapet på Martine Vik Magnussen. De som dro over med en gang vi fikk beskjed om drapet dro hjem da jeg kom, så jeg måtte klare meg alene. Litt skummelt, men veldig lærerikt og utfordrende.
Sinnsyk følelse i det jeg klarer å få tak i faren på mobil i Jemen, og når jeg senere finner ut at faren faktisk var i Bergen da Martine forsvant - før både crappy Dagbladet og crappy Nettavisen. Mohahaha!
Men slike rykk tar på. Med en arbeidsdag så lang som 21 timer, og å stå opp midt på natten for å rusle opp til Hyde Park for å kjøpe ferske aviser tar på. Tappet for energi landet jeg i går kveld, og satt selvsagt på flyet da Farouk dukket opp i Jemen. My luck..!
Dermed ble det lite musikaler og de store kulturopplevelse denne gangen. Har vært i London en gang før, og fikk det samme hat-elsk-forholdet som sist. Byen er alt for crowded etter min smak, og alt går så treeeegt. Trafikken, køer.. Alt for masse folk. Men da jeg satt i taxien på vei hjem etter et langt intervju i Sjømannskirken, og kjørte over broa ved BigBen i kveldsmørket... Det var magisk!!
Themsen var opplyst av alle lysene i byen, og på den ene siden lyste klokketårnet opp og på den andre siden ruvet det digre pariserhjulet.. Fantastisk! Den eldgamle og majestetiske historien kan ingen ta fra byen -selv om jeg ikke liker at absolutt alle skal bo der.
Nå vil jeg snart hjem til fjord og fjell i vakre Romsdal! Har ikke vært hjemme siden januar, og trenger akutt å puste inn litt frisk luft :)
Påsken er snart over og jeg har verken spist kvikklunsj, appelsiner eller drukket kakao. Ei har jeg heller smørt ski, bannet over dårlig gli eller måttet blitt bært ned fra fjellet, drita full etter den tradisjonelle skjærtorsdagsfylla. Sistnevnte sak er jeg ganske stolt over at jeg har unngått i år:)
Med arbeid over hele fjøla avlyste jeg raskt hele påskeferien. Men så skjedde det ting i London, og grytidlig torsdag reiste jeg til den britiske hovedstaden for å dekke drapet på Martine Vik Magnussen. De som dro over med en gang vi fikk beskjed om drapet dro hjem da jeg kom, så jeg måtte klare meg alene. Litt skummelt, men veldig lærerikt og utfordrende.
Sinnsyk følelse i det jeg klarer å få tak i faren på mobil i Jemen, og når jeg senere finner ut at faren faktisk var i Bergen da Martine forsvant - før både crappy Dagbladet og crappy Nettavisen. Mohahaha!
Men slike rykk tar på. Med en arbeidsdag så lang som 21 timer, og å stå opp midt på natten for å rusle opp til Hyde Park for å kjøpe ferske aviser tar på. Tappet for energi landet jeg i går kveld, og satt selvsagt på flyet da Farouk dukket opp i Jemen. My luck..!
Dermed ble det lite musikaler og de store kulturopplevelse denne gangen. Har vært i London en gang før, og fikk det samme hat-elsk-forholdet som sist. Byen er alt for crowded etter min smak, og alt går så treeeegt. Trafikken, køer.. Alt for masse folk. Men da jeg satt i taxien på vei hjem etter et langt intervju i Sjømannskirken, og kjørte over broa ved BigBen i kveldsmørket... Det var magisk!!
Themsen var opplyst av alle lysene i byen, og på den ene siden lyste klokketårnet opp og på den andre siden ruvet det digre pariserhjulet.. Fantastisk! Den eldgamle og majestetiske historien kan ingen ta fra byen -selv om jeg ikke liker at absolutt alle skal bo der.
Nå vil jeg snart hjem til fjord og fjell i vakre Romsdal! Har ikke vært hjemme siden januar, og trenger akutt å puste inn litt frisk luft :)
11 februar 2008
Står man ved målet, angrer man ikke reisens møye og besvær
Det har Aristoteles sagt. Og det har han nok rett i.
Av og til, spesielt når jeg står i heisa på vei hjem fra jobb, må jeg klype meg selv i armen. - Kan dette være virkelig, tenker jeg ofte. Og jo, etter å ha pådratt meg blåmerker oppover hele armen innser jeg at, ja, det er nok det.
Målsetting har preget livet mitt helt siden den gang jeg skjønte at det gikk an å livnære seg ved å skrive. Det å sette seg mål har hjulpet meg å dele livet opp i perioder, og idet jeg tråkket over målstreken var det på tide å sette seg et nytt et.
Man kan si mye rart om amerikanere, men en ting skal de ha; den amerikanske drømmen. De har forstått det: Suksess og velstand er et resultat av hardt arbeid.
For tre måneder siden innså jeg at alt går an, bare man jobber hardt nok. Fra dagen jeg satte meg på flyet hjem til Norge og til i dag har jeg tatt et syvmilssteg, men jeg vil ikke sette meg ned å slappe av for det.
Derfor tar jeg fram kikkerten for å peke ut nye mål. Utenrikskorrespondanse er fortsatt det høythengende målet, og jeg skjønner mer og mer hvor viktig språkkyndighet er i dette yrket. Derfor skal jeg være flink i tiden fremover med å friske opp russisken, og kanskje til og med tysken. Engelsken er i boks, men hva med fransk? Stringer i Paris er ikke å forrakte. Eller sikte meg inn til presidentvalget i USA i 2012?
Savnet etter Australia blir bare større og større dess mer tid som går. Vil gjerne tilbake, men desverre er det lite muligheter for utenrikstjeneste der, i alle fall ikke så lenge det ikke skal skje noe ufattelig stort. Og jeg greier ikke helt å forestille meg hva som skal få en norsk avis til å sende en journalist til Australia for et år.
Eller jo.. Hvis Madeleine McCann skulle dukke opp på en farm i Far North Queensland, så kanskje.
Det er ikke muligheter det står på.
Av og til, spesielt når jeg står i heisa på vei hjem fra jobb, må jeg klype meg selv i armen. - Kan dette være virkelig, tenker jeg ofte. Og jo, etter å ha pådratt meg blåmerker oppover hele armen innser jeg at, ja, det er nok det.
Målsetting har preget livet mitt helt siden den gang jeg skjønte at det gikk an å livnære seg ved å skrive. Det å sette seg mål har hjulpet meg å dele livet opp i perioder, og idet jeg tråkket over målstreken var det på tide å sette seg et nytt et.
Man kan si mye rart om amerikanere, men en ting skal de ha; den amerikanske drømmen. De har forstått det: Suksess og velstand er et resultat av hardt arbeid.
For tre måneder siden innså jeg at alt går an, bare man jobber hardt nok. Fra dagen jeg satte meg på flyet hjem til Norge og til i dag har jeg tatt et syvmilssteg, men jeg vil ikke sette meg ned å slappe av for det.
Derfor tar jeg fram kikkerten for å peke ut nye mål. Utenrikskorrespondanse er fortsatt det høythengende målet, og jeg skjønner mer og mer hvor viktig språkkyndighet er i dette yrket. Derfor skal jeg være flink i tiden fremover med å friske opp russisken, og kanskje til og med tysken. Engelsken er i boks, men hva med fransk? Stringer i Paris er ikke å forrakte. Eller sikte meg inn til presidentvalget i USA i 2012?
Savnet etter Australia blir bare større og større dess mer tid som går. Vil gjerne tilbake, men desverre er det lite muligheter for utenrikstjeneste der, i alle fall ikke så lenge det ikke skal skje noe ufattelig stort. Og jeg greier ikke helt å forestille meg hva som skal få en norsk avis til å sende en journalist til Australia for et år.
Eller jo.. Hvis Madeleine McCann skulle dukke opp på en farm i Far North Queensland, så kanskje.
Det er ikke muligheter det står på.
31 januar 2008
Oppdag Lars Winnerbäck!
For kort tid siden ble Lars Winnerbäck kåret til årets mannlige artist i Sverige. I tillegg ble sangen "Om du lämnade mig nu" kåret til årets låt. Har du ikke hørt om mannen sier du? En tragedie sier jeg.
For ingen skriver sanger som Lasse. Og ingen har en så krisp (Som Jan Fredrik ville ha sagt), øm og behagelig stemme som denne svensken.
For når Lasse synger: "Jag skulle sitta på ett tåg mot Paris och låta Stockholm va" til Miss Li, da er ikke mange øyekroker tørre. Vakkert, vakkert, vakkert.
Visesangeren viser høy kvalitet i sine sangtekster.
Jag har vandrat som en vilsen stenstaty. Jag har vart på rymmen utan någonstans att fly. Det här är slutet på resan och början på en ny. Med dig, med dig, med dig.
Topp 3 liste:
1. För dig
2. Om du lämnade mig nu
3. Du hade tid
For ingen skriver sanger som Lasse. Og ingen har en så krisp (Som Jan Fredrik ville ha sagt), øm og behagelig stemme som denne svensken.
For når Lasse synger: "Jag skulle sitta på ett tåg mot Paris och låta Stockholm va" til Miss Li, da er ikke mange øyekroker tørre. Vakkert, vakkert, vakkert.
Visesangeren viser høy kvalitet i sine sangtekster.
Jag har vandrat som en vilsen stenstaty. Jag har vart på rymmen utan någonstans att fly. Det här är slutet på resan och början på en ny. Med dig, med dig, med dig.
Topp 3 liste:
1. För dig
2. Om du lämnade mig nu
3. Du hade tid
Trainspotting
Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family.
Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed- interest mortgage repayments. Choose a starter home.
Choose your friends.
Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing sprit- crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pishing you last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself.
Choose your future. Choose life... But why would I want to do a thing like that?
25 januar 2008
Advance Australia Fair
I morgen skal det synges "Our land abounds in nature's gifts of beauty rich and rare...".
Da feirer nemlig Australia sin nasjonaldag, og den skal også markeres her i Norge. På puben Shamrock nede i gata er det nemlig Aussie night!
Nå er det snart godnattogsovgodt for min del.. Ikke bare tidlig, men grytidligvakt i morgen.
24 januar 2008
Det andre hjemlandet
Hvordan kunne to år gå så fort?
Det er ikke lenge siden jeg, Therese og Henning lempet koffertene ut av taxien i Toowong. Den første uforglemmelige uka på gulvet med visninger annenhver dag. Det råtne huset like ved Toowong Village, og så tilslutt; det herlige huset i Red Hill.
Det er med tungt hjerte jeg innser at den tiden aldri vil komme tilbake.
Et av minnene som har lagt seg på husk er når jeg og Lisa landet i Brissy etter to uker på loffen i Singapore, Indonesia og Malaysia. Over skyene var himmelen som alltid blå. Da airbusen brøt gjennom skylaget hadde morgen akkurat kommet til byen. Solen gjorde morgengymnastikk i Stillehavet.
I saw a land where no-man had to fight
Waking in your dawn I saw you crying in the morning light
Lying where the falcons fly
They twist and turn all in your air-blue sky
Det var akkurat da jeg fikk følelsen jeg ikke kan glemme. For da hjulene dumpet i bakken på Brisbane international airport kom jeg hjem.
Et land så vennlig, så fint og så ufattelig lett å bli glad i.
Siden ting ikke gikk slik som jeg trodde, er jeg livredd for å glemme de to årene i mitt liv jeg setter umåtelig stor pris på. Derfor kommer det nok et og annet gråtkvalt innlegg her fra tid til anne, bare for å gi minnene smøring ;)
Akkurat i dag glemmer jeg ikke da Lise var tysk turist på en den aller første kvelden ute. På Victory var hun som en stor, tysk grand prix hit! Det fine campusområdet på St. Lucia er også høyt savnet om dagen. De store dammene, palmene, de flotte bygningene som utstrålte intelligens og ikke minst umberto-pizzaen, kakaoen på Merlo's og sushi-rollen med laks. I et og annet insane øyeblikk savner man også international journalism-forelesningen, den hengslete Rod Kirkpatrick, det råtne journalism-bygget og den fulle 407 Rocketen.
Men bare fordi man var i Australia og fordi livet var bekymringsløst.
Savne-lista vil aldri bli lang nok og vil alltid bli revidert.
- Teltturen til Fraser Island
- Den blå Ford Laseren
- Det lange 17.mai toget
- South Bank
- Leiligheta i Margratet St.
- Fyllekebaben i Edward St.
- Vanilla slice
- Down under bar
- Helgeturene til Surfers, Straddie, Noosa og Marcoola
- Banana og mango-smoothien på Oasis juicebarn i Queen St.
- Botanical gardens
- Regnværet og det gode reisefølget til Cairns
- Sanden på Whitehaven beach
For en dag var den lange reisen plutselig slutt. Kofferten var pakket. Det to år lange livet var solgt, kastet eller gitt bort. Tilbake til fedrelandet.
Etter en avsluttende middag på Nando's gikk turen til hotellet. Ikke lenge etter gikk taxien til flyplassen.
Flyet tok av, men jeg passet på å se meg tilbake.
Det er ikke lenge siden jeg, Therese og Henning lempet koffertene ut av taxien i Toowong. Den første uforglemmelige uka på gulvet med visninger annenhver dag. Det råtne huset like ved Toowong Village, og så tilslutt; det herlige huset i Red Hill.
Det er med tungt hjerte jeg innser at den tiden aldri vil komme tilbake.
Et av minnene som har lagt seg på husk er når jeg og Lisa landet i Brissy etter to uker på loffen i Singapore, Indonesia og Malaysia. Over skyene var himmelen som alltid blå. Da airbusen brøt gjennom skylaget hadde morgen akkurat kommet til byen. Solen gjorde morgengymnastikk i Stillehavet.
I saw a land where no-man had to fight
Waking in your dawn I saw you crying in the morning light
Lying where the falcons fly
They twist and turn all in your air-blue sky
Det var akkurat da jeg fikk følelsen jeg ikke kan glemme. For da hjulene dumpet i bakken på Brisbane international airport kom jeg hjem.
Et land så vennlig, så fint og så ufattelig lett å bli glad i.
Siden ting ikke gikk slik som jeg trodde, er jeg livredd for å glemme de to årene i mitt liv jeg setter umåtelig stor pris på. Derfor kommer det nok et og annet gråtkvalt innlegg her fra tid til anne, bare for å gi minnene smøring ;)
Akkurat i dag glemmer jeg ikke da Lise var tysk turist på en den aller første kvelden ute. På Victory var hun som en stor, tysk grand prix hit! Det fine campusområdet på St. Lucia er også høyt savnet om dagen. De store dammene, palmene, de flotte bygningene som utstrålte intelligens og ikke minst umberto-pizzaen, kakaoen på Merlo's og sushi-rollen med laks. I et og annet insane øyeblikk savner man også international journalism-forelesningen, den hengslete Rod Kirkpatrick, det råtne journalism-bygget og den fulle 407 Rocketen.
Men bare fordi man var i Australia og fordi livet var bekymringsløst.
Savne-lista vil aldri bli lang nok og vil alltid bli revidert.
- Teltturen til Fraser Island
- Den blå Ford Laseren
- Det lange 17.mai toget
- South Bank
- Leiligheta i Margratet St.
- Fyllekebaben i Edward St.
- Vanilla slice
- Down under bar
- Helgeturene til Surfers, Straddie, Noosa og Marcoola
- Banana og mango-smoothien på Oasis juicebarn i Queen St.
- Botanical gardens
- Regnværet og det gode reisefølget til Cairns
- Sanden på Whitehaven beach
For en dag var den lange reisen plutselig slutt. Kofferten var pakket. Det to år lange livet var solgt, kastet eller gitt bort. Tilbake til fedrelandet.
Etter en avsluttende middag på Nando's gikk turen til hotellet. Ikke lenge etter gikk taxien til flyplassen.
Flyet tok av, men jeg passet på å se meg tilbake.
21 januar 2008
Desperate housewife
Jeg; en desperat husmor? 
Nei, langt derifra.
Men helga har likevel gått med på et maraton av Desperate housewifves. Lastet ned sesong tre, og så langt som USA har kommet i sesong fire. Gled dere husmødre! Sesong fire er knall:)
I 10ende episode av sesong fire blir det desverre litt for mye action rundt en av mine favorittkarakterer, gamlemor Ida Greenberg. Den gode nyheten er at grinebiteren Miss McCluskey lever i beste velgående;)
I morgen skal jeg ut på oppdrag med VGTV. Det er alltid gøy:) Og på ettermiddag kommer Siri og Kalle på besøk fra Sverige!
Nei, langt derifra.
Men helga har likevel gått med på et maraton av Desperate housewifves. Lastet ned sesong tre, og så langt som USA har kommet i sesong fire. Gled dere husmødre! Sesong fire er knall:)
I 10ende episode av sesong fire blir det desverre litt for mye action rundt en av mine favorittkarakterer, gamlemor Ida Greenberg. Den gode nyheten er at grinebiteren Miss McCluskey lever i beste velgående;)
I morgen skal jeg ut på oppdrag med VGTV. Det er alltid gøy:) Og på ettermiddag kommer Siri og Kalle på besøk fra Sverige!
19 januar 2008
Nomaden
Noen samler på frimerker. Jeg samler på adresser.
Det begynte på ingen gateadresse, 6392 Vikebukt (den gang 6384). Så gikk turen til Larsgårdsalleen 78, deretter til Kolvikbakken 8. Historisk adresse forresten. Hvem glemmer vel da alle de stygge mennene på Mølla ble invitert til nachspiel der (Bør legge til at vi hadde flyttet derifra for et halvt år siden.. mohaha).
Etter det ble det Fjellgata.. Og vet du? Jeg har glemt nummeret. Var det 20? Nei? Ikke?
I Tigerstaden del 1 var adressen litterær. Wesselsgate 6.
I Australia fikk nomadelivet virkelig en opptur. I 29 Enogerra Terrace, 4059 Red Hill fikk jeg huset jeg ville bo i. I 2504/212 Margaret St var livet godt. I 1701(?)/21 Mary St bodde jeg bare noen måneder.
Deretter gikk turen til Hamar og til Lars Skrefsrudsgate 4. På Lillehammer var adressa Fagstadveien 10a.
Nå skal nomadelivet legges i grus en gang for alle. I Fagerheimgata.
Hvor mange flyttinger? 1-2-3....11...
Det begynte på ingen gateadresse, 6392 Vikebukt (den gang 6384). Så gikk turen til Larsgårdsalleen 78, deretter til Kolvikbakken 8. Historisk adresse forresten. Hvem glemmer vel da alle de stygge mennene på Mølla ble invitert til nachspiel der (Bør legge til at vi hadde flyttet derifra for et halvt år siden.. mohaha).
Etter det ble det Fjellgata.. Og vet du? Jeg har glemt nummeret. Var det 20? Nei? Ikke?
I Tigerstaden del 1 var adressen litterær. Wesselsgate 6.
I Australia fikk nomadelivet virkelig en opptur. I 29 Enogerra Terrace, 4059 Red Hill fikk jeg huset jeg ville bo i. I 2504/212 Margaret St var livet godt. I 1701(?)/21 Mary St bodde jeg bare noen måneder.
Deretter gikk turen til Hamar og til Lars Skrefsrudsgate 4. På Lillehammer var adressa Fagstadveien 10a.
Nå skal nomadelivet legges i grus en gang for alle. I Fagerheimgata.
Hvor mange flyttinger? 1-2-3....11...
Mysteriet Madeleine
I morgen sender NRK BBCs dokumentarfilm om forsvinningsgåten som har opptatt en hel verden (i alle fall den vestlige) siden den fire år gamle lysluggen forvant 6.mai i fjor. Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i kriminalsaker, men denne saken har noe helt eget ved seg.
Tvilen.
Da foreldrene Kate og Gerry ble mistenkt for å ha drept og dumpet datteren skjønte jeg at noe var riv ruskende galt. For det går bare ikke an. Det strider mot alle menneskelige prinsipp og instinkt.
Flere har drept barna sine. Noen med vilje, andre ikke. Men det å drepe datteren sin, for så å dumpe henne på havet (ifølge portugisisk politi), og deretter sette igang en internasjonal huskestue med store kampanjer og innsamlingsaksjoner.
Nei.
Viser det seg at ekteparet McCann står bak forsvinningen gir jeg opp menneskeheten.
Men hva har skjedd? Tusen teorier har blitt presentert. Sigøynerkvinner. Afrikanske huleboere. Pedofiliringer. Madeleine McCann forvant fra leiligheten i Praia da Luz mens foreldrene spiste middag på en restaurant like ved. Hvem tar seg inn i en leilighet i en fredelig ferieby hvor tre små barn ligger å sover for å så å stjele det ene? Hvem gjør noe slikt? Er det ikke alt for vågalt.
Derfor skjønner jeg dem som er usikker på om McCanns-foreldrene har rent mel i posen. Likevel nekter jeg å tro det. Det går bare ikke an.
Men hva har skjedd? Tusen teorier har blitt presentert. Sigøynerkvinner. Afrikanske huleboere. Pedofiliringer. Madeleine McCann forvant fra leiligheten i Praia da Luz mens foreldrene spiste middag på en restaurant like ved. Hvem tar seg inn i en leilighet i en fredelig ferieby hvor tre små barn ligger å sover for å så å stjele det ene? Hvem gjør noe slikt? Er det ikke alt for vågalt.
Derfor skjønner jeg dem som er usikker på om McCanns-foreldrene har rent mel i posen. Likevel nekter jeg å tro det. Det går bare ikke an.
Friday playlist
I den musikalske delen av sofaen er en lang, hard arbeidsuke med en ekstrem bratt læringskurve over.
* Rolling Stones - Angie
* Oh Laura - Release me
* Postgirobygget - Tidløs
* Lars Winnerbäck - Om du lämnade mig nu
* My Chemical Romance - I don't love you
* Pink Floyd - Comfortably numb
* Bo Kaspers - En man du tyckte om
* John Williamsson - True blue
* REM - The great beyond
* Bruce Springsteen - You'll be coming down
* Lisa Ekdahl - Du sålde våra hjärtar
Alt et menneskene opplever gjennom et helt livsløp. Hør!
Hvem har ikke følt at man "pushing an elephant up the stairs"? Og får man den jævla elefanten opp trappa, så faller selvsagt alt i hodet på deg straks etterpå. ("Over my shoulder a piano fall").
Men etter at pianoet har falt og du har fått tørket av deg støvet og kastet krykkene, hva er vel ikke så bedre enn å kjenne at puslespillbrikkene begynner å falle på plass.
"I am an asphalt flower breaking free but you keep stopping me".
For alle har vel hatt noen ved sin side som man kanskje burde kastet på hodet og ut tre år før man selv ble kastet? Ingenting føles verre enn tiden rett etterpå.
"Jag har din smak i min mun. Jag hittar saker som du har glömt. En doft som hänger kvar i rummet som spår av dom svek som vi en gång gömt ".
Men så skjønner du at du står på bunnen. Det er ikke lenger mulig å grave seg lengre ned. Du har kommet til Kina.
Da finnes det bare en vei - oppover. Du kravler. Du sparker. Du banner. Du gråter.
"Jag ger vad jag har men du ger ingenting tillbaks. Jag lämnar dig här. Jag måste gå nu. Ja, jag lämnar dig här. För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du"
Du kjøper deg klatreutstyr. Dropper sikkerhetssele.
"Jeg skulle gjøre karriere. Jeg skulle opp ikke ned".
Også ville du gjerne "skinne som en stjerne på alle fester" - med et påklistret smil og en latter så høy at alle trodde du hadde det himmelsk.
Så innser du at spilt melk ikke er noe å gråte over.
"So take your gloves and get out. I'll be off to find an other way"
Men...
"Are you really disapearing?"
* Rolling Stones - Angie
* Oh Laura - Release me
* Postgirobygget - Tidløs
* Lars Winnerbäck - Om du lämnade mig nu
* My Chemical Romance - I don't love you
* Pink Floyd - Comfortably numb
* Bo Kaspers - En man du tyckte om
* John Williamsson - True blue
* REM - The great beyond
* Bruce Springsteen - You'll be coming down
* Lisa Ekdahl - Du sålde våra hjärtar
Alt et menneskene opplever gjennom et helt livsløp. Hør!
Hvem har ikke følt at man "pushing an elephant up the stairs"? Og får man den jævla elefanten opp trappa, så faller selvsagt alt i hodet på deg straks etterpå. ("Over my shoulder a piano fall").
Men etter at pianoet har falt og du har fått tørket av deg støvet og kastet krykkene, hva er vel ikke så bedre enn å kjenne at puslespillbrikkene begynner å falle på plass.
"I am an asphalt flower breaking free but you keep stopping me".
For alle har vel hatt noen ved sin side som man kanskje burde kastet på hodet og ut tre år før man selv ble kastet? Ingenting føles verre enn tiden rett etterpå.
"Jag har din smak i min mun. Jag hittar saker som du har glömt. En doft som hänger kvar i rummet som spår av dom svek som vi en gång gömt ".
Men så skjønner du at du står på bunnen. Det er ikke lenger mulig å grave seg lengre ned. Du har kommet til Kina.
Da finnes det bare en vei - oppover. Du kravler. Du sparker. Du banner. Du gråter.
"Jag ger vad jag har men du ger ingenting tillbaks. Jag lämnar dig här. Jag måste gå nu. Ja, jag lämnar dig här. För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du"
Du kjøper deg klatreutstyr. Dropper sikkerhetssele.
"Jeg skulle gjøre karriere. Jeg skulle opp ikke ned".
Også ville du gjerne "skinne som en stjerne på alle fester" - med et påklistret smil og en latter så høy at alle trodde du hadde det himmelsk.
Så innser du at spilt melk ikke er noe å gråte over.
"So take your gloves and get out. I'll be off to find an other way"
Men...
"Are you really disapearing?"
17 januar 2008
Et og et halvt år senere
Eksilet er slutt og reisen var over. Derfor passet det å skifte bloggtittel. Uten bindestrek smaker... blyant. Det viste seg at livet skulle ta en helt annen retning enn den stien jeg brukte alle kreftene å tråkke opp. Noen ganger tar livet uante veier. Det må man rekne med. Likevel er man skjelden forberedt.
Uansett. Stua er lys, trikken er et steinkast unna, drømmejobben er sikret og livet er som en 25 eller kanskje til og med 40 watts lyspære.
Dagen tror jeg vil bli husket lenge. Plutselig dukket det opp et lik under et blomsterbed. Da kokte det. Så dukket det opp et lik til. Da boblet det over. Så fant politiet ut at det bare var ett lik. Men herrejemeni så moro. En kynisk journalisthjerne gleder seg over andres ulykke. Adrenalinet skyter i været så snart tipstelefonen begynner å gløde.
Det er her det skjer. I en redaksjon hvor alt som skjer i hele verden blir overvåket. Fingrene er kjappe, hodene klare og talentene er mange.
Står man ved målet, angrer man ikke reisens møye og besvær.
Uansett. Stua er lys, trikken er et steinkast unna, drømmejobben er sikret og livet er som en 25 eller kanskje til og med 40 watts lyspære.
Dagen tror jeg vil bli husket lenge. Plutselig dukket det opp et lik under et blomsterbed. Da kokte det. Så dukket det opp et lik til. Da boblet det over. Så fant politiet ut at det bare var ett lik. Men herrejemeni så moro. En kynisk journalisthjerne gleder seg over andres ulykke. Adrenalinet skyter i været så snart tipstelefonen begynner å gløde.
Det er her det skjer. I en redaksjon hvor alt som skjer i hele verden blir overvåket. Fingrene er kjappe, hodene klare og talentene er mange.
Står man ved målet, angrer man ikke reisens møye og besvær.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
